Nytt syn på livet!

OK, da har jeg gjort det. Pål, klassekameraten min gjennom mange år, gjorde dette for atten år siden. Jeg tok en test for ni år siden, men ble anbefalt å la være. Så, for noen uker siden, var det en mail i mailboksen som reklamerte for et spesielt bra tilbud, og dermed var jeg igang igjen. Dermed sitter jeg altså her og skriver, helt uten synshjelpemidler av noe slag.

Akkurat nå føles laseroperasjonen som en veldig god ide, nesten som en drøm som har gått i oppfyllelse. Man kan ikke helt fri seg fra tanken på hvordan livet hadde artet seg om man hadde vært i besittelse av perfekt syn fra fødselen. Min tidligere (hohoho!) synsbegrensning har lagt en demper på mange forskjellige aktiviteter opp igjennom.

Alternativet til denne investeringen var denne høsten et par nye høyttalere eller bunad. Laseroperasjonen regner jeg med å tjene inn på fem år. En meget god deal i alle henseende. Nå er det bare å vente på at lesebrilleæraen kommer. Får håpe den venter lengst mulig!

Jeg legger ved et bilde fra Toulouse. Ja, jeg har tatt det selv.

Ny sesong, nye muligheter!

Jammen er det ikke på tide å skrive litt her igjen. Det har jo skjedd ting siden forrige innlegg. Herr Gansmo har beveget seg inn til hovedstaden, nærmere bestemt Rubina Ranas gate på Grønland. For en odelsgutt fra Trøndelag er det et rimelig stort skritt å ta, men foreløpig går det helt fint. Masse fine butikker og restauranter overalt, og ikke minst femten minutter til jobben, til fots!

Flytting er alltid slitsomt, og denne økta var ikke noe unntak. Men med gode hjelpere blir alt mye lettere. (Tusen takk til Marianne, Paul og Espen!!). Nå gjenstår bare litt møbelhandling, så er man klar for et nytt og bedre liv. Det er bare å komme på besøk i nr. 9!

Nytt år, nye muligheter!

Jeg er vel ikke den mest aktive når det gjelder å skrive blogg, men jeg tenkte at det kanskje var på tide å skrive noen linjer igjen.

2010 er i full gang, og jeg har allerede bestemt meg for å snakke paven midt i mot og uttale det tjue-ti. Jeg er hellig overbevist om at det kommer til å etablere seg som riktig talemåte. Språkrådet kan mene hva de vil om den saken.

Etter å ha jobbet på Operaen i snart tre år, har jeg nå blitt funnet verdig til å være med som solist i en operaproduksjon. Jeg har fått æren av å gestalte Parykkmakeren i Ariadne auf Naxos, en komisk opera av Richard Strauss og Hugo von Hofmannstahl. Det er ikke mye å synge, men en typisk liten spillerolle. Perfekt for en sånn tulling som meg. Jeg koser meg ihvertfall stort, og har lagt ved tegningen fra sminkeavdelingen siden jeg synes den var ganske fin. Sveisen er ihvertfall ganske spektakulær, helt i stil med karakteren. I morgen er det første kost og mask-prøve. Da skal alt få sin visuelle fullendelse. Det blir moro!

Ellers er vi i full gang med Tannhäuser. Det tegner til å bli en imponerende forestilling hvor Operaens tekniske muligheter blir strukket til sitt ytterste. I kjent stil tar regissør Stefan Herheim koret på største alvor og gir samtlige sangere oppgaver som gjør at hver enkelt føler seg betydningsfull. Vi er ferdig med dag to, og har fått et godt inntrykk av veien framover. Også moro!

Men det er flere artige ting i livet nå. Moving Day! har knyttet til seg en ny gitarist, Stian Jørgen Sveen fra Lucky Lips, og han skal få sin ilddåp med bandet i morgen på Herr Nilsen. Skrekkblandet fryd er vel uttrykket som beskriver følelsen best. I tillegg er jeg på alvorlig utkikk etter ny kontrabass. Jeg har spilt så lenge nå at jeg begynner å få en følelse av hva jeg vil ha. Mathilde har gjort nytten sin i stort monn, men begynner å bli litt sliten og skranglete. Nivået på Movng Day! er blitt så høyt at det ikke nytter med b-vare i instrumentariet lenger. Det ligger an til at det blir fyrt av rundt tredve tusen om ikke alt for lenge. Men hva gjør man ikke for kunsten. Dessuten ser det ut til at vi begynner å tjene penger på dette. Mathilde er ihvertfall tjent inn med god margin. Om hun skal selges eller ikke får tiden og plassen i huset avgjøre.

Apropos det: Jeg har lekt med tanken på flytting ganske lenge nå, men gruer så fælt til selve flytteprossessen at jeg nok på ha et sterkt ytre insentiv får å få gjort noe med det. Noen å flytte sammen med, kanskje...? Ett eller annet må uansett skje i løpet av våren. Jeg kommer tilbake med mer...

Nå er det sommer, men...

Sist jeg skrev noe i bloggen var det fremdeles vinter, og snøen lå metertjukk på plena. Nå er all snøen borte vekk (selvfølgelig), og det burde vært varmt og fint. I skrivende stund er det 7 grader og regn. Jeg måtte ikle meg vinterantrekket når jeg var på butikken nettopp. Det blir vel bedre snart igjen.

Jeg kan jo bare tenke tilbake på forrige helgs seiltur til Fredrikstad; en fantastisk tur, i 25 grader og sol fra skyfri himmel, med Colin Archer-skøyta Ryvingen. Jeg har meldt meg inn i venneforeningen, og håper det blir flere seilaser om ikke alt for lenge. Øystein (Imsen) og jeg har allerede begynt å fantasere om tur til Shetland neste sommer. Det kommer til å skje. Vi må bare finne en skipper som vil være med på tur, og det er jeg rimelig sikker på at vi skal få til. Det er flere av de faste skipperne som kan tenke seg å bli med. Bildet er fra en tidligere seilas, men tre av de på bildet var med denne gangen også. Det er Pål, Øystein og Ragni m/Ane Marie (som også var med).

Ellers har jeg spontant kastet meg på en tur til USA. Nærmere bestemt Springfield, Illinois. Det er Paul (Kirby) som har overtalt meg, og jeg var vel ikke spesielt vanskelig å overtale. Det blir to uker inneholdende 4. juli-feiring og field trip til Nashville. Spennende! Jeg har akkurat lært at Springfield er hovedstad (Capitol) i staten Illinois. Det bor 113 000 mennesker der, så det er en by på størrelse med Stavanger. En knøtteby i amerikansk målestokk, altså. 22. juni er det avreise og 6. juli er jeg tilbake igjen.

Nå skal jeg kjøpe meg laptop...

Dagene går...

Da har det virkelig gått noen dager siden sist. Det er dessverre en klisjè, men dagene flyr avgårde. Nå er det snart februar, og man begynner å skimte vårlyset der framme.

Jeg har så smått begynt å tenke på sommeren. Man må jo gjøre noe fornuftig som man ikke har gjort før, eller kanskje man heller skal gjøre noe riktig ufornuftig. Jeg tenker litt på å ta en tur nedover Europa med bil, eller kanskje med tog. Å reise på en annen måte enn med fly, der selve reisen blir viktigere enn målet, er noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Nå som jeg ikke har andre enn meg selv å ta hensyn til, så kan jeg jo bare sette i gang med hva som helst.

I kveld er det Flaggermusen nr. 16, og det nærmer seg raskt slutten. Det er 21 til sammen. Ellers synes jeg ting fungerer ganske bra med Operakoret. Det består stort sett av positive og ambisiøse folk, men det er fort gjort at de få som har en litt mer negativ innstilling stjeler oppmerksonhet og energi. Dette må man kjempe mot med nebb og klør, og et av mine løpende prosjekter er å spre mest mulig positiv energi. Jeg må innrømme at det ikke er lett hele tiden, men jeg gjør så godt jeg kan. I mars venter et par korkonserter som jeg tror kan gi koret et virkelig løft i selvtilliten. Det er viktig, for med riktig type selvtillit, og ikke minst stolthet for sitt eget arbeide, så vil nivået og arbeidsgleden løftes. Det vinner alle på, ikke minst korsangerne selv. Dette er min drøm for ensemblet, og vi er på vei dit!

Nå skal jeg bruke litt tid til å gjøre absolutt ingenting mens jeg venter på at tiden er inne for å dra til Operaen, ja, rent bortsett fra å skaffe meg noe å spise...

OK, da er det klart for runde to i bloggen. Jeg har akkurat kommet hjem fra første treningstur etter jul, og det gikk omtrent som forventet. Formen er vel ca. 80 % av det den var forrige gang. Det nye er vel at jeg fikk en pulsklokke til jul , en Suunto t3c, som jeg hadde på meg for første gang, og pulsen viste seg å være mye høyere enn jeg trodde. Jeg innbilte meg at jeg lå mellom 150 og 160 når jeg virkelig kjente det, men opp Lognsdalen var jeg opp i 186 i puls. Det er maks ifølge skjemaet. Jeg fant ut at det var best å gå den siste tredjedelen...

Når jeg kom i varmen så varierte pulsen mellom 165 og 180. Det kjentes faktisk helt fint å holde seg stabilt på 175-177. Jeg er noe overrasket over dette, må jeg si, og kan ikke forstå at man kan få treningseffekt av å vake rundt 130-140. Men sier ekspertisen det, så stemmer det sikkert. Jeg kommer likevel til å fortsette på denne måten en stund til, og se om den relativt høy pulsen beror på litt for langt treningsopphold.

Resten av denne dagen kommer til å gå med til oversettelse av synopsis til Winterreise på søndag. Jeg må si at dette er litt spennende. Det blir første gang jeg gjør noe sånt på egen hånd, og ikke i regi av skolen jeg til enhver tid befant meg på. Vi gjør konserten gratis, mest for å signalisere at det ikke er noe prestisje i det. Det kan jo være deilig når man skal teste strikkhopping for første gang...

Første innlegg!

Da er jeg rett og slett i ferd med å skrive mitt første blogginnlegg. Jeg hadde forbannet meg på at dette skulle jeg ikke begynne med, men når man ikke får sove så får man bryte noen prinsipper. Hvem vet, kanskje det blir moro.

I dag har jeg ikke gjort så mye fornuftig. Jeg har Winterreise-konsert neste søndag, så det hadde vært lurt å øve på det, men jeg brukte heller ettermiddagen og kvelden på å treffe Jan Erik (Fillan. Red.anm.). Vi spiste på en italiensk restaurant ved Politihuset i sentrum av Oslo. Det var god mat der, men selskapet var egentlig bedre. Det var veldig fint å få en lengre prat med Jan Erik igjen. Det blir alt for lenge imellom hver gang.

Jeg må vel forsøke meg på å sove igjen. Mandagen bringer jo et par timer med Winterreise-øving i Dalen kirke før den rundes av med nok en omgang Flaggermusen. Det er nummer elleve av tjue-en, så det nærmer seg...